Spindelvev

Denne historien handler om myter. Om mytenes mulige konsekvenser, om solens strålende egenskaper og edderkoppens nett av symbolikk.

Edderkoppen er et myteomspunnet symbol både på overjordiske krefter og menneskelige egenskaper. For romerne var edderkoppen et symbol på skarpsinn, hell og lykke, for grekerne, symboliserte den de tre gudinnene Persefone, Harmonia og Moirene, som spinner skjebnen, og Athene, som vever verden, men hos enkelte av Kristendommens selverklærte Guds menn og allmektige dommere svinger pendelen i motsatt retning og edderkoppens mektige, skapende hell og intuitive skarpsinn har i stedet blitt til et symbol på selveste djevelen, en nordnorsk «han sjøl», på jakt etter syndere å fange i garnet sitt.

Vi ser på myter som eldgamle historier og fortellinger, like forskjellige som de er mange – om verdens skapelse, om gode eller dømmende guder og andre overnaturlige skikkelser – fortalt og bevart fra generasjon til generasjon i hundre- og tusenvis av år. «Det er bare en myte,» sier vi, som om myter kun er barnslig fantasi og noe folk drev med før de visste bedre, før naturvitenskapen og det vi kaller fornuft og menneskelig utvikling, men de mytiske historiene ble i motsetning til eventyr, ansett for å være sanne. Det er mytenes opprinnelse. 

Og faktisk også en fortsettelse, for selv om det i dagens samfunn er få som på et bevisst plan tror på, eller i det hele tatt forholder seg til, gamle, religiøse myter og dogmer, har de religiøse myters budskap om synd og skam likevel fulgt oss i generasjon etter generasjon, godt forankret dypt nede i det ubevisste og langt inn i folkesjela. 

Og formålet, det er stadig også det samme: Å underbygge og forsterke makt.

Overbevisning om egen overlegenhet er nødvendig for å kreve andres underkastelse, for å få andre til å bøye seg i moralsk skam og frykt, og nettopp derfor er mytenes makt bygd på denne maktkampen – på menneskets evigvarende behov for polarisering, for å skille mellom oss og de andre, mellom hva som er godt eller ondt, rett eller galt. 

Prinsippene er enkle, men virkningsfulle: For å hevde din rett må du hevde en annens urett, den enes sannhet må på samme tid være en annens løgn. Den enes selverklærte klokskap må bygges på myten om en annens dumhet, den enes makt på myten om en annens avmakt, den enes brød på den andres død. Og ingen gave er vel større for enhver totalitær leder eller bevegelse – politisk, ideologisk eller religiøs – enn muligheten til å veve vakre, giftige mønstre av hersk- og splittbasert propaganda inn i mytiske historier om menneskets opprinnelse og undergang?

Maktkampene i hvermannsens liv spilles som regel ut på et annet nivå enn det de historiske kjempers kamper gjør, men mønstret og formålet er gjerne fortsatt det samme. 

De fleste av oss har om enn ikke en bevisst, så en instinktiv teft på hvordan påføring av skam og frykt skaper usikkerhet og underlegenhet hos motparten, på hvordan vi vinner makt over andre. Vi har vel alle i større eller mindre grad, en eller annen gang i løpet av livet, vært både offer og overgriper i kampens hete – tråkket på andre, for å løfte oss selv, spilt på en annens usikkerhet, for å selv føle oss mer selvsikre, eller også motsatt, erfart hvor lett det kan skje at vi forkaster det vi opprinnelig mente og stod for, bare en annen får oss til å føle oss dumme eller skamfulle nok. 

Noen av oss har kjent det på kroppen, hvordan denne usikkerheten og frykten for å ikke være bra eller verdig nok kan føre oss inn i rotløshet og mangel på tilhørighet. Til skam, oppgitthet og til aldri mer å våge på ny. Kjent på følelsen av denne evige usikkerheten, som alltid lurer i bunn, uansett hvor sterk og dyktig du egentlig, rasjonelt sett, vet at du er. 

Og også erfart hvordan denne usikkerheten i praksis kan bidra til kompliserte relasjoner til familie, kjæreste, venner og folk flest, til relasjoner med folk som ikke er bra for deg, selv om du godt vet at de ikke er det. På hvordan den samme usikkerheten kan gjøre det så altfor lett å miste deler av deg selv, også i et sunt og jevnbyrdig forhold. I en type relasjon du tidligere kanskje bare drømte om, men hvor usikkerhet og frykt likevel til tider nesten overskygger gleden over å endelig ha funnet det du så sårt lengtet etter. Kjent hvordan usikkerheten kan hindre deg i å slappe av, i å finne ro, og føre til at du går imot dine egentlige prinsipper og tidligere overbevisninger, i frykt for at det gode skal bli ødelagt og borte, og for at det i tillegg skal være din skyld. 

Denne ørlille og vage, men standhaftige uroen, som beskylder deg for å ta for stor plass, for å være for direkte, for sterk, for tydelig, for kravstor, for svak, for klengete, for utydelig, for underlegen. Og hvem av oss har vel aldri gått i den fella at vi har trodd på det som i utgangspunktet var andres kritiske røst og blikk, i den grad at det nå har blitt til en egen, indre stemme som klandrer deg for hvert minste avvik fra ren perfeksjon, for hvert minste, lille ord, hver minste, lille ting.

Det kan gå lang tid, noen ganger flere år, hvor du overbeviser deg selv om at alt er bra, at alt er som det skal være – ihvertfall mye bedre enn før og ingenting å bry seg om – men så merker du det, konsekvensene og ringvirkningene av det du selv har signalisert ved å anerkjenne den andres ønsker og behov som høyere og viktigere enn dine egne. Det krypende ubehaget ved å ikke bli sett som den du fullt ut er, ved å ikke bli behandlet med samme slags respekt eller raushet som det du selv streber etter å gi. Smerten ved å ikke bli satt like høyt som det du setter henne eller han, ved at hensynet til deg og det du føler, vil og ikke vil, ikke virker å være like viktig som det du motsatt synes. 

En kvalmende følelse av et klebrig, finspunnet nett, som stadig snøres tettere. Som kveler deg, nesten umerkelig, men litt etter litt, for hver gang du unnlater å si det du faktisk mener, for hver gang du setter den andre høyere enn deg selv. Et slør av underlegenhet og usagte ord, som klemmer saften og kraften ut av deg sakte, men sikkert, for hver gang du tenker at ansvaret for hverandres lykke hviler kun på deg. Famlende rundt i mørke, så i skumring, i forvirring og ubesluttsomhet, er det vanskelig å finne veien ut av edderkoppens klebrige slør. 

Nettene blir lange og dagene mørke, men så bryter sola endelig igjennom og skinner så sterkt at mørket må vike, så klart at både spindelvev og livsløgner slår sprekker, og du blir tvunget til å se det tydelig, det du tidligere ikke ville se.

Det er nesten som en religiøs opplevelse, for det føles så sterkt, men så er det er det bare sola – Hinduenes Atman, selveste Selvet, vårt innerste vesen og kjernen i vår identitet. Det er helten, som trer fryktløst ned i underverdenen hver natt, og som stiger seiersrikt opp igjen hver morgen. Den kosmiske, livgivende ild, som brenner hull i illusjoner, fangenskap og mytenes makt, som varmer deg og trøster deg og som gir deg kraften tilbake. 

Det er lyset, som har vunnet over mørket, og livskraften som har seiret over døden, men det er du som kjenner, at det er på høy tid å gjenreise et liv, på høy tid å gjenreise deg selv.