Gjennombrudd

Takknemlighetens gave

fyller meg.

Som en perle.

Sjelden.

Utsøkt.

Dyrebar.

Hvis gjennombrudd var kun en følelse,

ville jeg beskrevet det som å puste ut.

Som følelsen av en ende.

Av ende, endelig!

Jeg ville beskrevet det som en lettelse,

enorm og befriende.

Som millioner av kilo

erstattet av eufori.

Som øyeblikk av galskap

av ren, ubesudlet glede.

Som noe mer enn takknemlighet,

noe større.

Som følelsen av vantro,

av å være bønnhørt og sett i nåde til

av en Gud du har mistet troen på.

I hvert fall nesten.

En følelse av klarhet etter ørkesløs vandring,

av at det åpner seg

der det før var lukket.

Ett smutthull du kan krype gjennom,

gå gjennom,

og til slutt 

komme deg,

om ikke helskinnet,

så ut av.