Armageddon

Dette er Armageddon. Dommedag.

Ikke som i amerikanske katastrofefilmer eller i Guds dom over verden, for denne slags Armageddon er fri fra religionens grep.

Like fullt snakker vi om en dommens dag.

En dommens dag der alt faller i staver, der alt faller i grus. Der sviket, etter hvert som det demrer, er så forsvidd at gråtoner og gråsoner ikke finnes mer. Bare en eksplosjon av farger, før alt blir svart og hvitt.

Et svik så omfattende og vondt at det er umulig å slippe unna. Der alle, selv de mest uberørte, blir berørte. Også den som er svikeren selv.

Vi snakker om en dommens dag som før eller senere, trenger igjennom enhvers borg og forsvarsverk. Som griper inn der du selv ikke makter det og river ned alle bortforklaringer du har trøstet deg med.

Den bare røsker røtter og livsløgner ut og bort, til det ikke er mer fløyel igjen. Bare sandpapir og skarpe kanter. Og den grelle dommen av alt som er sant.

Armageddon er drømmeløse dager og netter uten håp, det er kun virkeligheten som består. Det er klinten som skilles fra hveten. Brått og brutalt. Som brøyter seg grøfter og skjærer deg opp.

Du vet ikke helt når eller hvor det gikk galt. Du prøver å finne det ut, du prøver virkelig hardt, men hver gang du forsøker å sette fingeren på det, sklir det bare bort i tåke og smerte, og i spørsmål du gjerne skulle ha fått besvart.

Man skulle jo tro det var av det onde, ikke sant? Hva skal man ellers tro? Men her er ondt og godt to sider av samme sak – ikke motsetninger som før, så når ondt skal ondt fordrives ender det faktisk også med noe godt.

Himmelens harper og helvetes forlokkende ild, de spiller i takt, og i det finner du en rytme. En frihet i det som faller, en balanse i det som raser. Du ser det nå, ser det så klart, at det som raser, det raser av en grunn.

Død og oppstandelse. Du ser det nå: At to minus lagt i kors, gjør at minus går i pluss.

Du ser at lyset kan være en nådeløs fiende og mørket en barmhjertig venn. At uten kaos finnes ikke kosmos.

Du ser og ser, og tenner en gnist i det blå, og midt i det bunnløse finner du en usynlig tråd. Du vet det nå: At det finnes en slags seier i det som gikk tapt. At en ny tid er født, fordi det gamle er dødt.