Månelyst

I gata der jeg bor

er det ingen som tror.

Vi vet hva vi gjør

og hva som seg hør og bør.

Her er det ingen som tviler,

så lenge skyggene hviler.

Her er husene tette.

Og veiene rette.

Enhver sosial kode er knekt,

men hvert ord veies likevel på vekt.

For ingen vil røpe med et ord at de tenker

på den som ligger i lenker.

Så stiger månen opp,

skinner ned på sjelens kropp.

Avdekker alle krinkler og kroker,

slanger seg rundt og snoker.

Og den gale, den som er forrykt,

pakkes ut med lys og lykt.