Kraft

Jeg ser

inn i meg selv

et krater

av svartbrent mark.

Jeg makter ikke mer.

Noen ganger handler livet om å finne kraft i nådeløs smerte. Om å reise deg, når du ligger nede for telling. Det handler om å gå. Bare fortsette å gå, uten å stoppe. Selv om grunnlaget du går på, foreløpig ikke er annet enn åpne sår.

Det handler om å bruke din egen kraft – den kraften du ikke tror du har, men som likevel er større enn deg selv, til å lindre disse sårene som ikke helt vil gro. 

Det handler om å sikte mot et lys du kanskje ikke ser. Om å klatre til topps, når du ligger bundet i bunn. 

Det handler om å la den mørkeste fortvilelse og følelse av død bli et grunnlag for en forsiktig glede, og et liv som føles verdig å leve.

Om å tørre å tro, til tross for at det håpet du kanskje en gang følte, nå har blitt til en sannhet om håpløshet.

Det handler om å hente en slags urkraft opp til overflaten. En kraft, som alltid, uansett, så rart det enn kan høres, ligger der og ulmer, under massive lag av utbrenthet og kraftløshet. Under svik og oppgitthet. Hente den opp. Lag for lag. Litt etter litt.

 Jeg er kraften. 

Du er kraften.

Vi er kraften. 

Den eneste kraften vi faktisk trenger, for å leve våre liv.