Korridoren

Når en dør lukkes, åpnes en annen, sies det så fint. Og vi bretter opp ermer og armer og det som er, og tenker; at bare jeg kommer meg gjennom den døra der, så er det over. Da er det endelig over! Én siste, lille styrkeprøve til nå, så blir det bra!

Og da blir vi jo skuffa ikke sant, når det viser seg at det bak den hardt tilstrebede døra ikke finnes annet enn en ny dør? Og bak den døra igjen, nok en dør? Skritt for skritt, i dag etter dag, til vi mister både veien og håpet av syne. Dør etter dør, i år etter år, i det som kan virke som i en hel evighet:

Som når du har dukket litt for dypt ned i vannet, og svømmer og svømmer, mer og mer febrilsk, opp mot overflaten, som stadig virker å være like høyt der oppe, uten at du kommer nærmere, eller som når du går på fjellet og du har gått langt, veldig langt, fordi målet er den eksakte toppen som tilsynelatende har ligget like der borte i flere timer allerede.

«Det slutter jo aldri! Jeg klarer det ikke!», sier vi, når livet butter imot og vi gjør vårt ytterste for å finne første vei ut og frem til dit vi vet eller tror vi skal.

«Det nytter jo ikke! Hva galt har jeg gjort?»

«Jeg har prøvd alt! Men det er bare «same old, same old, og ingen belønning for slitet.»

«Jeg er håpløs! Alt er håpløst! Jeg gidder ikke mer! Hva er vitsen?»

Livet er en korridor, har jeg tenkt. Dør etter dør. Utfordring etter utfordring. Tap og seier, seier og tap.

Men hvis det stemmer at det er et poeng med det meste, så kanskje nettopp det er poenget? At mer motstand etter allerede langvarig motstand ikke er synonymt med at vi er håpløse eller at noe er galt. At det ikke nødvendigvis er meningen at utfordringene skal ta slutt, og at vi ikke må stresse så fælt etter målet. Etter å bli ferdige. At det å nå delmål for delmål faktisk er målet med livet, og at det endelige målet er døden? At fullførelsen er døden og døden er slutten, ihvertfall på det livet vi kjenner og lever her og nå. Ferdig gått. Ferdig lært. «The end», og så, uendelig med rulletekst.

Tenk deg et videospill, hvor du må fullføre «Level 1» før «Level 2» er tilgjengelig. Hvert nivå krever et høyere kunnskapsnivå og økte ferdigheter om du skal kunne komme deg videre til neste nivå. Og bak alt det du ønsker å oppnå, ligger det stadig nye utfordringer som må forseres. Og så tenker du videre, at dette ikke bare er et videospill, men livets gang, og at du akkurat som i et videospill må øve og øve og spille det samme nivået gang på gang på gang, før du endelig, kanskje akkurat i det du er i ferd med å gi opp og tenke at dette er klin umulig, endelig klarer det, og er over i neste nivå.

Selvsagt blir vi lei imellom, av å stå i stampe og ikke komme av flekken, av at den samme, gamle situasjonen dukker opp på ny og på ny, selv om vi hver eneste gang har tenkt at nå er vi ferdige, nå har vi kommet oss igjennom, ihvertfall med denne greia. Men så har vi ikke det, for det samme viser seg ofte å ikke være helt det samme likevel, ikke egentlig.  Men et nytt aspekt av det samme. En ny side, en ny innfallsvinkel, som vi må se og forstå før vi endelig slipper gjennom nåløyet og er klare for neste runde og neste nivå.

Vi kan velge å sette ned foten også, og ikke frivillig utsette oss for nye prøvelser og runder eller nivå. Bare stoppe helt opp på et tidspunkt, lenge før vi runder spillet.

Om vi er fornøyde der vi er, er jo det et helt greit valg. Det ene er sånn sett, ikke bedre enn det andre.

Men, vi som ikke er fornøyde, som ønsker mer eller annet enn det som er, vi må fortsette. Utfordring for utfordring, dør for dør – også om vi gjentatte ganger får døra rett i fleisen. Bare summe oss og fortsette. Opp å stå, opp å gå. Også åpner det seg til slutt en ny dør, et nytt nivå. Økt kunnskap og større innsikt. Det er belønningen.

«Korridoren» er opprinnelig en hypnotisk historie.

Jeg bruker ikke script når jeg hypnotiserer, og har heller ikke tenkt ut innholdet i hypnosen på forhånd. I stedet lar jeg historien komme til meg underveis, fordi den ofte treffer langt bedre når den er individuelt tilpasset deg og din situasjon der og da, enn det en ferdig hypnose tilpasset flertallet, stort sett vil kunne gjøre. Når det er sagt, kan du ofte likevel finne noe som treffer deg personlig i det symbolske, hypnotiske språket som brukes, selv om hypnosen ikke er tilpasset deg alene.

Her er en ørliten bit av hypnosen «Korridoren»:

Korridoren er uendelig lang, så lang at du ikke kan se enden på den. Faktisk kan du ikke egentlig se noe særlig av korridoren i det hele tatt, for den er delt opp av mange forskjellige, lukkede dører, med jevne mellomrom. Det eneste du kan se fra der du står er en lukket dør et godt stykke fremfor deg, men du bare vet det likevel, instinktivt, intuitivt, at korridoren er lang.

Du føler deg litt liten, kanskje litt usikker og lite komfortabel, der du står med den lukkede døra et stykke fremfor deg. Du har aldri vært på et lignende sted tidligere, og du er der alene. Du vet ikke helt hvordan du skal få åpnet den lukkede døra når du kommer dit, og ikke vet du hva som skjuler seg bak døra, om du skulle lykkes i å få den opp.

Men trangen til å gå dit, er sterkere enn frykten, det er som om du bare vet det et sted inni deg at du må gjennom den døra, at det er noe å hente, så du begynner å gå. Ett skritt av gangen, i ditt eget tempo. En fot fremfor den andre, litt etter litt. Og idet du nærmer deg den lukkede døra, så åpner den seg helt av seg selv, og før du vet ordet av det og har rukket og tenkt deg om, så er du igjennom, og ut på den andre siden.

Et godt stykke fremfor deg er det en ny, lukket dør.

Du føler deg litt sikrere nå, litt tryggere, du kom deg jo greit igjennom den første døra, så du begynner å gå. Du føler deg mer til stede nå, mer fokusert, og i det du nærmer deg døra, så åpner den seg helt av seg selv, og du går igjennom og ut på den andre siden.

Det er en ny, lukket dør, et godt stykke fremfor deg.

Du begynner å gå, og nå går det enda litt lettere. Du kjenner deg mer til stede i deg selv og her og nå. Du er tilstede i hvert eneste skritt. En veldig tilstedeværelse, i skritt etter skritt, mot døra, et godt stykke fremfor deg.

Det er som om sansene dine skjerpes og blir klarere, skarpere. Som om du, korridoren og den lukkede døra, skritt for skritt, er det eneste som eksisterer akkurat nå.

Du kan kjenne grunnen under føttene dine. Skritt for skritt. Følelsen inne i deg. Tilstedeværelse. Kun her og nå. Og i det du nærmer deg døra, så åpner den seg helt av seg selv, og du er igjennom og ut på den andre siden.

Et godt stykke fremfor deg er det en ny, lukket dør ...

Og sånn fortsetter det, både i hypnosen og i livet generelt, at du forserer hindring etter hindring og dør etter dør, helt til du er der du skal være. Ikke nødvendigvis for alltid, men for nå.