Isolasjon

Jeg kan ikke lenger skille,

ikke engang det bittelille

som bare er mitt

eller ditt.

Jeg tenker, sier og gjør

som du sier jeg bør,

fordi vi er oss,

som dråper i en foss.

Det eneste jeg med sikkerhet vet

er at vi er i tet,

at det er vi som har forstått

hva som er teit og hva som er flott,

at de som tilhører en annen gruppe

har hoder fulle av suppe.

Best å holde seg inne,

meg selv kan jeg likevel ikke finne.

Vi blir født nakne. Nakne, som i uten klær, og som i rene og uberørte. Foreløpig fri for analyser og kritisk sans. Fri fra andres vurdering og egenvurdering, og for den dommen som faller til slutt.

Altså, ikke egentlig til slutt, for dommen faller tidlig, og lenge før vi nærmer oss det vi kan kalle en slutt. 

Allerede ved livets spede begynnelse er det en forventning om å passe inn i skjema:

Skjema for høyde og for vekt. For når vi sitter, kryper, går og sover. For når vi ler og gråter. For våre første ord. 

Et skjema for puslespill og modenhet. For uttale og begrepsforståelse.

Et skjema for tall og et for bokstaver. For konsentrasjon. For aktivitet. For ro og uro. For funksjon og lydighet. For hvor flinke vi er.

Er det galt? Er skjema galt? Ikke nødvendigvis. Ikke i seg selv. Ikke om det hadde vært rom for variasjon. For at vi kan være som vi er.

Men det er det ikke.

For hvis vi koker det hele ned til en slags essens, så finnes grovt sett, kun to grupperinger:

1) Innenfor.

2) Utenfor.

Innenfor virker fint.

Da er du flink. Da har du evner – gode evner.

Kanskje ikke innenfor de feltene du finner mest givende, de har du ofte ikke tid til. Verken til å oppdage eller å utvikle.

Men det er de riktige evnene som teller. De viktige. De som gjør at du vil bli til noe.

Men så er det sånn at forventningene sjeldent egentlig blir innfridd, men i stedet bare øker i takt med resultatene. Og presset tiltar. Også sosialt.

Det er fint å ikke føle seg utenfor, men det kan også være en kamp å holde seg innenfor. Og alltid måtte passe på å ikke bli dyttet utenfor. Og i den kampen er det lett å miste seg selv.

Lett å glemme å tenke på egen identitet, og vanskelig å skille mellom egne og andres meninger, tanker, planer og drømmer. For, for å være innenfor, må du tilpasse deg. Skjule særheter, som du tror de andre ikke har. Og fornekte alt det som ikke passer inn.

Kanskje finner du aldri ut hva som er typisk deg.

Utenfor virker kjipt.

Du er flink, og du har evner – gode evner. Men ikke de riktige og ikke de viktige. De som teller. Som vurderes og karaktersettes, og som fører deg frem. Så hva skal det bli til med deg?

Det er også et press. Men i motsetning til de som er innenfor, øker ikke forventningene i takt med resultatene. Verken dine egne eller andres. Heller tvert imot.

Så du gir opp. Ikke med en gang, men sånn etter hvert. Gir opp å prøve, og gir opp deg selv. Det er sårt og bittert. Frustrerende og urettferdig. Ødeleggende.

Noen ganger også sosialt. 

Men så kan det bli til en befrielse. Ikke med en gang, men sånn etter hvert.

For det å gi opp, kan være det samme som å gi slipp.

Gi slipp på det du ikke liker. På alt det du ikke orker. På holdninger og væremåte, tankegang og forståelsesrammer. På belønning og straff. På alt det du ikke er enig i.

Gi slipp på å passe inn, så du kan finne deg selv. Gjøre deg opp egne meninger, legge egne planer og drømme egne drømmer.

Gi slipp, så du kan møte andre. Andre som er utenfor, akkurat som deg. Med like verdier og like meninger. Føle på tilhørighet og fellesskap. På vennskap. På det å være bra nok.

Og blir dere mange nok som er utenfor, så er dere plutselig innenfor. En annen slags innenfor. Med andre regler. Men med felles kriterier for å passe inn.

Så da gjelder det igjen å passe på: At du, som en blant andre, beholder deg selv og det som er typisk for deg. At du ikke blir utydelig og forsvinner i mengden, i frykt for å havne utenfor igjen.

Noen ganger vet vi ikke at det å være innenfor gjør oss redde for å føle oss utenfor. Ikke før vi blir tvunget til å se det. Alene med oss selv. Som nå nylig og delvis fortsatt, med korona og restriksjoner, karantene og isolasjon.

Forferdelig for noen, men befriende for mange. Kanskje ikke med en gang, men sånn etter hvert.

Det er i denne tilstanden personen på bildet befinner seg i: Alene og i påtvunget isolasjon. Sliten og utbrent. Desorientert og nedstemt. Og frem til nå helt nylig – i fullstendig villrede om hvem hun er. Om hva hun vil.

Men så lysner det. Skuldrene senkes, og pusten går dypere. Hun går dypere.

Og det klarner opp.

I