Alt vi ikke ser

En kraft innenifra?

Nei.

Utenifra?

Nei.

Jeg vet ikke.

En djevel,

en demon,

en storm

i et flammehav.

Jeg drukner.

Når vi har det vanskelig – vanskeligere enn vi egentlig takler, kan det være lett å legge skylden for det vanskelige på fortid eller nåtid, på Gud og skjebnen eller andre folk. På de langt ute og på de aller nærmeste.

Noen ganger er skyldfordelingen fortjent. Andre ganger ikke. Men uansett føles det ofte lettere å legge byrden av skyld på andre, enn å bære den selv. For om det står mellom «deg» eller «meg», så velger du sannsynligvis deg. Kanskje ikke for at det er det du i en idealistisk verden ønsker å gjøre, men for at det, når du er presset til det ytterste, ikke egentlig føles som et reelt valg.

Andre ganger handler det mer om deg, som i stedet for å legge skylden på andre heller insisterer på å bære den selv.

Om deg som bærer vekten av en skyld, som ikke lenger krever andres fordømmelse, men som du i selvforakt har ganget med minst to.

En skyld som holder deg nede, og som dømmer unødig hardt. Som hindrer deg i å vokse, og i å innse at perfeksjon verken er mulig eller et krav.

Du kjemper videre, alltid videre, en evig kamp om evig prestasjon. En kamp du er dømt til å tape, og hvor skam over den du tror du er, er motstanderens taktikk.

Skam for det du føler, gjør og tenker. For det andre mennesker tenker om deg. Og for den smerten de ut ifra sitt eget mørke, også har påført deg.

En skam så smertefull og altoppslukende, at du, absurd nok, kan ende med å bli en selvopptatt navle i eget univers. Ikke for at du digger deg selv. Tvert imot! Men i forsøket på å unngå alle potensielle feil, må hver minste bevegelse og hvert eneste ord studeres med lupe og kritisk sans, i det som raskt blir til en heltidsjobb.

Skam krever fordømmelse og skyld. En skyld som kun kan forløses av enten tilgivelse eller straff. Men om straff føles som en ufravikelig sannhet for deg, vil du velge tilgivelsen bort, og like fullt løpe det forteste du kan bort fra den straffen du selv ubevisst har valgt. Sloss, unngå og løpe. Helt til straffen innhenter deg og du for et øyeblikk kan puste fritt og uten frykt.

Men så varer det ofte ikke lenge, øyeblikket av pust, før det er på´n igjen. Fella du er fanget i, får stadig bedre grep. Låser deg fast i en sirkelgang av skyld og straff, og hindrer deg i å ta ansvar for deg selv og menneskene rundt deg. For de konsekvensene som naturlig følger egne valg og handlinger.

En mørk sky av ansvar. Det føles ofte sånn. Tung, insisterende og krevende. Som noe du absolutt ikke vil ha hengende over deg, men som du likevel har lært at du må eller bør deale med. 

Men så handler det å ta ansvar, også om drømmer og mål. Om det å ta ansvar for å handle mot det du ønsker deg. Uavhengig av hvor mange ganger du mener å ha mislyktes før.

Det handler om at du så langt det går, tar ansvar for å dekke egne lengsler og behov. Om å finne en balanse mellom det å ikke være den som tråkker på andre, men som heller ikke lar andre tråkke på deg. At du samtidig som du viser respekt for andre, også viser den samme respekten for deg selv.

Ansvar handler om empati. Om det å vise deg selv og andre raushet og forståelse for at feil er uunngåelig, og også noen ganger nødvendig, om du senere skal bli i stand til å velge bedre og klokere for deg selv.

Det handler om at du denne gangen, fordi du nå endelig er her, velger forløsning fremfor skam, og tilgivelse fremfor straff. Om at du tar ansvar for å tilgi andre, men også for det som ofte er det vanskeligste av alt, nemlig det å tilgi deg selv.